Nye toner fra EU om migrasjon og europeiske verdier

Av Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

shutterstock_120202255.jpg

Påtroppende president i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, er i hardt vær etter å ha gitt sin visepresident, grekeren Margaritis Schinas, tittelen «Vice President for protecting our European way of life». Schinas har det øverste ansvaret for migrasjonspolitikken i EU.

 Jeg må innrømme at jeg ble mildt sagt overrasket da jeg første gang jeg leste om dette på Twitter. Det minner ikke så helt lite om det vi har blitt vant til av retorikk fra den populistiske høyresiden. Det er fra den kanten at migrasjonen har vært fremstilt som en trussel mot den europeiske sivilisasjonen og vår levemåte. Jeg trodde først at det var en satire. Det var det ikke, selv om Schinas enn så lenge ikke bruker denne tittelen på sin Twitter-konto.

 Liberale kritikere i Europaparlamentet, slik som den nederlandske Sophie in ‘t Veld sier at implikasjonen av tittelen er at europeere må beskyttes mot fremmede kulturer. Hun kaller det grotesk og uakseptabelt, og får støtte av en gruppe franske EU-funksjonærer i et innlegg i avisen Liberation. De fremstiller tittelen som en hån mot europeiske verdier og krever at den trekkes tilbake - ellers vil ytre høyre oppnå en «farlig ideologisk seier» i EU.

 Ungarns høyrepopulistiske president Viktor Orban har på sin side applaudert dette og sagt at man må tørre å si hva det egentlig handler om. Nemlig om å «beskytte den kristne europeiske kulturen».  

 Fra høyrepopulistisk hold innkasseres dette med andre ord som nok en institusjonell seier mot politisk korrekthet - og mot innvandringsliberalistene. For kritikerne på den liberale sentrum- og venstresiden er det nok et eksempel på normalisering og legitimering av nasjonalistisk retorikk. Leyen må forvente hard kritikk fra liberale parlamentarikere når utspørringen av den nye kommisjonen fortsetter i dag i EU-parlamentet.

 For meg var det to typer spørsmål som dukket opp da jeg først leste om dette: Det første handlet om innholdet. Hvilken levemåte eller livsstil er det som skal beskyttes? Og er det muslimske migranter og asylsøkere som utgjør trusselen? Det andre spørsmålet handler om den politiske signaleffekten. Hva er det Kommisjonen ønsker å signalisere med dette? Er det en tilpasning til høyrepopulistene, eller er det en fordekt måte å si at Islam er en trussel mot vår vestlige kultur og at vi må nå ta grep for å beskytte oss mot dem?

 Det som synes sikkert er Leyen vil stå på sitt. Hun har allerede forsvart tittelen gjennom å vise til EUs verdier slik de gjenspeiles i Europatraktaten. Hun har også skrevet at man burde være stolt av vår europeiske levemåte og ikke ta det for gitt. Leyen har ikke nevnt migrasjon og islam eksplisitt, men har vist til at man i andre deler av verden lever liv som er forskjellige fra våre. Ikke bare har hun understreket at våre europeiske verdier ikke er universelle, men også at de er bedre: «Vi har alle våre verdier og tradisjoner, men jeg vil alltid foretrekke vår europeiske levemåte», skrev hun.

 Dette er absolutt nye toner fra Kommisjonen. Vi ser nå en dreining fra Jean-Claude Junckers harde konfrontasjonslinje mot høyrepopulister til Leyens mer forsonende linje.

 Om dette er en nødvendig tilpasning eller en farlig gavepakke til høyrepopulistene avhenger av hvilken rolle man mener Kommisjonen skal ha i migrasjonsdebatten. EU-kommisjonen har i oppdrag å representere det europeiske prosjektet, og kan ikke sammenlignes med en regjering som er avhengig av tillit i et flertall i parlamentet som i EUs medlemsland. Likevel er det ikke til å stikke under stol at mange av partiene i Europaparlamentet er konservative og innvandringskritiske. Hvis man mener at Kommisjonen kun skal representere de liberale og fungere som en motvekt mot høyresiden i parlamentet, så er reaksjonene forståelig. Hvis man derimot mener at EU også skal være høyrepopulistenes EU, så kan Leyens tilnærming vise seg mer samlende.

 At en yrkestittel skaper så sterke reaksjoner må forstås i lys av polariseringen i EU etter migrasjonskrisen i 2015. En krise som på mange måter representere et vannskille i europeisk politikk.

 Etter Migrasjonskrisen i 2015 og Brexit året etter stod EU overfor en eksistensiell krise. Diskusjonene gikk høyt om hvordan man skulle forholde seg til anti-EU og «anti-establishment»-partiene på ytre høyre som fikk stadig høyere oppslutning: Isolere dem som i Sverige, invitere til regjeringssamarbeid for å forsøke å ansvarliggjøre dem som i Østerrike eller komme deres velgere i møte gjennom en tøffere linje i innvandringspolitikken som i Danmark? Mye kan sies om de ulike tilnærmingene og effekten av dem, men én ting er sikkert: Høyrepopulistiske partier har fått oppnådd makt til å sette politisk dagsorden i Europa etter 2015. Det finnes knapt et valg i etter 2015 hvor migrasjon ikke var et sentralt tema. På EU-nivå har Visegrad-landene med Ungarns Viktor Orban i spissen fungert som en opposisjon i 2015 og 2016 etter hvert med stadig sterkere støtte fra populistpartiene i Italia og resten av Europa.

 Mange mente at vi stod overfor starten på slutten av EU, men to utviklingstrekk kan ha vært med å redde det europeiske prosjektet. For det første har EU vist handlekraft både i møte med migrasjonsutfordringer og i kampen mot terror. Avtalen med Tyrkia er et eksempel på det. Gjennom omfattende hjelp til Tyrkia sørger EU for at over tre millioner syriske flyktninger blir ivaretatt der samtidig som man har unngått en eventuell destabilisering av Europa. Når det gjelder terror har silkehanskene for lengst blitt tatt av, noe terrorforsker Thomas Hegghammer har påpekt i ulike sammenhenger. Det samme kommer også tydelig frem i Vibeke Knoop Rachlines nye bok «Terror i Europas hjerte».

 For det andre har oppslutningen om EU økt blant europeerne og er nå den høyeste på 35 år. EU-borgere setter pris på det økonomiske samarbeidet, men i møte med truslene utenfra vil de også ha et Europa som beskytter. Hele 75 prosent ønsker at unionen skal få en felles utenriks- og forsvarspolitikk. Dette har fått høyrepopulistiske partier til å endre strategi: Fra å være anti EU-partier satser de nå mer på å forandre EU innenfra.

 Dette er mye mindre truende for EU-prosjektet som sådan, men polariseringen representerer likevel en utfordring. Selv om klimapolitikken har kommet sterkere på dagsorden, preges debatten i Europa fortsatt også av spørsmålet om migrasjon og utfordringen fra reaksjonær islam. Kanskje ingen steder i Europa er diskusjonene mer verdiladete enn i Frankrike. I byen Grenoble ble i sommer alle de offentlige svømmebassengene stengt som følge av at noen muslimske kvinner badet i «burkini» der. Dette er bare ett illustrerende eksempel på friksjoner som oppstår. Diskusjonen om toleransens grenser settes ofte på spissen i møte med islam og vinkles til å handle om forsvar av «vår europeiske levemåte».

 Når de liberale kreftene i EU angriper populistenes fryktretorikk gjennom å fokusere ensidig på «islamofobi», kan de samtidig være med på å bekrefte populistenes narrativ om at «elitene» er blitt virkelighetsfjerne kosmopolitter og kulturrelativister som ikke tar ansvar.

 Ursula von der Leyen nye tilnærming kan bety at man viser at EU ikke lenger er redd for å sette ord på utfordringene, men at EU samtidig skal gi disse ordene et annet innhold. I sin åpningstale i Europaparlamentet viste Leyen til hvordan grunnleggerne av EU hadde gått sammen i et prosjekt for å skape fred og velstand i ruinene etter andre verdenskrig. Hun understreket at for å kunne fortsette sammen på denne «europeiske veien», må europeerne gjenoppdage det de har felles.

 I dette ligger også en inkluderende holdning overfor minoritetene - en kjerneverdi i det liberale demokratiet som er under sterkt press i dag fra nettopp høyrepopulistene. En europeisk levemåte er en levemåte med respekt for mangfold og pluralisme. Et «Europa som beskytter» må med andre ord også bety et Europa som beskytter minoritetene mot diskriminering og ekskluderende retorikk. Så lenge dette kommuniseres tydelig, bør Margaritis Schinas ikke være redd for å titulere seg som «Vice President for protecting our European way of life», også på Twitter.


Foto: Joseph Pessar

Foto: Joseph Pessar

 

Sylo Taraku (f. 1973) er til daglig rådgiver i Tankesmien Agenda og er en mye brukt kommentator og foredragsholder om innvandring, populisme og nasjonalisme.

I 2016 debuterte han som forfatter med boka Innvandringsrealisme (Dreyers forlag) og i 2018 kom den kritikerroste Balkanisering av Europa ut. Nå er han aktuell med boken “Frihetskampen i islam” (Res Publica) .

Paal FrisvoldComment