Piazza-politikk

Det finnes et uttrykk på italiensk som jeg alltid har hatt sans for: «Scendere in piazza». Bokstavelig talt betyr dette noe sånt som å gå ned i piazzaen, men som uttrykk har det en helt annen betydning. «Scendere in piazza» betyr å protestere, i politisk forstand. Den greieste måten å forklare dette på, er å kontrastere «in piazza» med «sulla piazza». Begge betyr «på piazzaen», men mens man i det andre tilfellet kun befinner seg på piazzaen, er man, hvis man er «in piazza» politisk aktiv. Man bruker rett og slett det offentlige rom til å gi uttrykk for en politisk mening.

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen

Foto: Cineberg/Sutterstock

Foto: Cineberg/Sutterstock

Det er med andre ord noe folkelig og aktivistisk over det å «scendere in piazza», og uttrykket brukes også utelukkende på en positiv måte. Piazzaen, eller torvet om du vil, er jo et motstykke til palassene, til maktkorridorene. Nettopp derfor var det at store deler av Italias mangefasetterte høyreside, med La Lega leder og populistkonge Matteo Salvini i spissen, tok piazzaen i bruk for å markere sin motstand mot innsettingen av den nye samarbeidsregjeringen mellom Femstjernersbevegelsen og PD nå i september. De forhenværende makthaverne forsøkte, ved å «scendere in piazza», å fremstille regjeringspartiene som maktsyke, og seg selv som folkelige og oppriktige.

Kritikken var nok mest rettet mot Femstjernersbevegelsen. At elitepolitikerne i PD, partiet som mer enn noe annet, sin venstre-identitet til tross, holder i live arven fra Italias store, dominerende etterkrigsparti Democrazia Cristiana, blir kalt maktsyke, er knapt noe nytt. Men at Femstjernersbevegelsen, idealisert og bygd opp av komiker og satiriker Beppe Grillo, en bevegelse som fatter sine viktigste politiske beslutninger med en tvilsom, nettbasert medlemsavstemning, skulle kunne finne på å gå i allianse med nettopp PD, har ført til det som ukemagasinet l’Espresso har kalt «post-populistens fremmarsj». Makt for maktens skyld, roper de, og i alle fall på ett punkt er det venstresympatiserende magasinet enig med Salvini: Femstjernersbevegelsen har tapt sin folkelige, protest-inspirerte politiske identitet.

Om så skulle være, er det så galt? Noen må jo også styre dette landet. Salvinis håp, da han relativt uventet trakk teppet bort under bena på regjeringen han selv var en del av, i en på alle måter knallhet august-måned, var at Italia skulle måtte gå til nyvalg. Men selv om Salvini og La Lega stod sterkt på gallupene i sommer, ville Salvinis reaksjon også antakelig også fått negative konsekvenser blant et valgtrett italiensk folk. Bare utsiktene om et nyvalg i det politiske kompliserte Italia, ville antakelig medført stor usikkerhet, samtidig som et nytt valg ganske sikkert ikke ville produsert noen stabil, regjeringsdyktig ny regjering. Så hvem som er mest maktsyk av Salvini og Beppe Grillos lakeier, det er ikke godt å si.

Den nye regjeringen understreker også at Femstjernersbevegelsen har sine sympatier til venstre for det politiske spektrum, mens La Lega (som heller aldri har lagt skjul på det), har dem til høyre. Populisme er derfor ikke bare populisme, men uttrykk for tendenser som det fremdeles gir mening å karakterisere som høyre- eller venstrevridde.

Politikere har som kjent en ansvarsfull jobb, og det Femstjernersbevegelsen valgte da de inngikk regjeringssamarbeid med PD, kan nok sees på som et utslag av maktsyke, men man kan også kalle det for ansvarsfull opptreden, lik den til en unggutt som oppdager at kjæresten er gravid og bestemmer seg for ikke å stikke av, men ta ansvar for noe han tross alt har vært med på stelle i stand. Til tross for at deres regjeringsprogram er ganske vagt, kan man jo håpe at de to forhenværende kamphanene klarer å bli enige, ikke bare om luftige politiske strategier, men også om konkrete politiske løsninger. Gjør de det, kan Italia ha fått en relativt stabil regjering i bytte mot et udefinerbart populistisk parti.

Det er i seg selv en god nyhet. For uansett om vi liker det eller ikke, hvis du har klart å komme deg bort fra piazzaen og inn i maktkorridorene, vel så har du jo oppnådd i alle faller deler av det du kjempet for: makten til å sette idéene dine ut i livet. Selv om piazzaen er og bør være et viktig korrektiv til alt politikerne foretar seg, i et demokratisk system hører jo faktisk makten hjemme blant de folkevalgte i parlamentet fordi ansvaret for alt som blir gjort, eller eventuelt ikke gjort, ligger der.

Sett på den måten må man karakterisere Matteo Salvini som ganske ansvarsfraskrivende, stikk i strid med hvordan han selv liker å fremstille seg.

Elise TingvolllComment