Hvorfor går ikke EUs lederkabal opp?

Av Paal Frisvold

Foto: photocosmos1 / Shutterstock.com

Foto: photocosmos1 / Shutterstock.com

Nominasjon til toppstillingene i EU har utviklet seg til drama på høyt nivå. Fire toppstillinger skal besettes; President for Europakommisjonen og Det europeiske råd, sjef for Den europeiske sentralbanken og Utenrikspolitiske høyrepresentant. Etter siste natts forhandlinger skal topplederne hvile frem til tirsdag morgen kl. 11. Men bak frustrasjonen over manglende enighet ligger det tre nye fenomen EU ikke tidligere har sett.

1. Institusjonell rivalisering: I følge EUs traktat skal Det europeiske råd, DER, foreslå en kandidat til president for Europakommisjonen som så skal godkjennes av Europaparlamentet. Deretter skal den nye presidenten presentere et team av kommissærer, en fra hvert medlemsland, som også må få parlamentets velsignelse. Men i 2014 kom Europaparlamentet DER i forkjøpet. De lanserte en lederkonkurranse bestående av kandidater fra hver av Europaparlamentets politiske grupperinger. Kandidaten fra partigruppen som vant valget skulle bli den nye presidenten. Ordningen fikk navnet etter den tyske ordningen, «Spitzenkandiaten». I 2014 ble det konservative partiet, European Peoples Party (EPP), valgets vinner. EPPs spitzenkandidat var også den lengst sittende statsministeren i DER, Jean-Claude Juncker fra Luxembourg. Derfor kunne DER lett gå med på å nominere parlamentets fremste kandidat – med unntak av den britiske statsministeren David Cameron som ikke skjulte sin aversjon av den noe hardt-drikkende Juncker.

I årets valg ble situasjonen annerledes. Både fordi de største partiene EPP og sosialistene (S&D), ikke lenger fikk flertall sammen og fordi selve Spitzenkandidat-ordningen møtte sterk motbør fra flere statsledere, deriblant den franske presidenten. Macron anførte at ordningen ikke er i nærheten av å innføre noen form for parlamentarisk ansvarlighet fordi det ikke foreligger et parlamentarisk flertall. En skjønnhetskonkurranse kalte han det. Det henger også sammen med at Macrons ønske om å innføre transnasjonale parlamentsmedlemmer (av de 72 britiske medlemmene) ble stemt ned. Dermed forsvant muligheten for at franske velgere kunne ha stemt på tyske kandidater – og således påberopt seg en bredere politisk legitimitet.

 På det første toppmøtet den 20. juni ble hele spitzenkandidatordningen satt til side med begrunnelsen at ingen av de tre fremste kandidatene samlet nødvendig støtte, dvs 21 land som representerer 65 % av EUs befolkning. Eksperter peker på at dette først og fremst gjaldt den tyske kandidaten fra partiet som fikk størst oppslutning, Manfred Weber. Tyskeren er lite populær særlig fordi han ikke har noen politisk erfaring i nasjonal politikk utenom sin lange fartstid i Europaparlamentet. Weber snakker godt engelsk, men dårlig fransk, og har en tendens til å bable rotende av gårde i politiske debatter.

2. Utdatert beslutningsprosess: Blant statslederne i Det europeiske råd er det tradisjon for å diskutere seg frem til løsninger alle kan leve med. Dynamikken i møtene er ofte drevet av de store vesteuropeiske landene Tyskland, Frankrike, Spania og Italia som fører an, med senere støtte fra mellomstore Holland, Sverige, Danmark, Østerrike og Portugal. Selv etter den store 2004-utvidelsen har mange land fra Sentral- og Øst-Europa, vist seg å være konsensusorienterte og lyttet til storebrødrene i vest. Frankrikes Jacques Chirac symboliserte den vest-Europeiske arrogansen da han kritiserte Polen og de andre for ikke å ha benyttet anledningen til å holde munn når de gikk høylytt i mot Frankrikes opposisjon mot USAs invasjon av Irak. Nå står Visegradlandene (Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia) sammen mot å utnevne den S&D-gruppens kandidat Frans Timmernann til ny kommisjonspresident ikke bare fordi han er sosialist, men fordi han har stått i spissen for EUs fordømmelse av Polen og Ungarns brudd på rettstatens prinsipper. Et historisk feilsteg og ydmykelse kalte den ungarske statsminister Victor Orban Kommisjonens anklager.

Uansett; tross Rådets høflige tone og rikelig tid til å la alle land komme til orde, er det blitt stadig vanskeligere å komme frem til felles holdninger blant 28 land. President Macron sa at Frankrike vil nedlegge veto mot alle utvidelser til Nord-Makedonia, Albania og kanskje en dag Bosnia-Herzegovina og Moldavia, før EUs beslutningsprosesser er betydelig endret.

3. EUs rolle i innad og utad: Mange peker også på EUs synlighet og relativt store oppslutning som en annen årsak til den harde tautrekningen. For første gang på godt over ti år viser statistikken at EU-samarbeidet nyter relativ stor popularitet i medlemslandene. Brexit har vist seg å fremstå som en fiasko og skapt politisk mareritt for britene. De mange små, men svært viktige, detaljene i brexitforhandlingene har synligjort hva EU-samarbeidet betyr på så mange områder i folks hverdag. Til og med høyrepopulistiske partier i Frankrike, Italia, Sverige og Ungarn vil ikke lenger trekke landene sine ut av EU, men heller endre det innefra. Samtidig har inneværende Kommisjon gjort en god jobb med å gå løs på viktige områder som folk er opptatt av. Juncker-kommisjonens slagord «Big og big things, small on small things,» kan se ut til å ha gitt resultater. Storsatsing på FoU, et nytt sosialt charter, ambisiøs klimapolitikk, skattelegging av teknologi-gigantene, data- og personsikkerhet og sist men ikke minst et styrket forsvarssamarbeid er alle områder mange europeere er opptatt av. Godt hjulpet av en brautende og ‘disruptive’ amerikansk president og et stadig mer totalitært Kina, har EU seilt opp som en viktig motpol europeere vil både beskytte og forsterke.

Stillingen som sjef for Den europeiske sentralbanken er nok kilden til størst uenighet. Har Angela Merkel gått med på å dumpe sin partifelle Manfred Weber til Kommisjonen, står hun knallhardt på for at hennes tyske kandidat Jens Weidmann skal overta etter den mektige Mario Draghi. Weidmann står for Tysklands monetære politikk hvor hindring av prisvekst går foran stimulanse til økonomisk vekst. Weidmann, som i dag sitter i ECBs styre, stemte mot Draghis beslutning om å tilføre store mengder kapital for å gi bankene trygghet til å låne ut mer penger og bidra til ny økonomisk vekst. Etter eurokrisen i Hellas og nå Italia er det stor splid om ECBs rolle og virkemidler mellom Middelhavs-landene på den ene siden og de andre eurolandene anført av Tyskland og Holland, på den andre.

Slik har EU blitt mer synlig, mer relevant og mer viktig for folk flest. Mange EU-lands statsledere setter derfor mye inn på å få frem sine egne lands kandidater – langt mer enn å tenke helhetlig på hva som er Europas og EUs beste.  Tirsdag ved lunsjtider kan vi få svaret. Danske Margrethe Vestager ligger fortsatt godt an. Det gjør også franske brexit-general Michel Barnier. Men det er andre kandidater. Og statslederne kan velge å gå enda en runde. Det er tross alt ikke før 1. november det nye laget må være på plass.

Paal FrisvoldComment