EUs politiske kappløp

Av Paal Frisvold

Margrethe Vestager. Foto: European Commission

Margrethe Vestager. Foto: European Commission

Den største vinneren av Europa-valget ble EU selv. Ikke fordi det skortet på EU-kritiske stemmer, men fordi europeere brukte stemmen sin. 50,5 prosents oppslutning, opp fra 42 prosent i 2014, er en bragd, særlig i de største landene: Valgdeltakelsen i Frankrike og Spania gikk opp 10 prosent, Tyskland 13 prosent, Polen 15 prosent.

Det varslede europapolitiske jordskjelvet ble bekreftet: For første gang i Europaparlamentets historie tapte de tradisjonelle partigruppene Sosialistene og Kristendemokratene makten.  Høyrepopulistene leverte som forventet i Italia og Frankrike med brakseier til Matteo Salvini, mens Marine Le Pen vant et hårstrå foran president Macrons parti. EU- (les: innvandrings) skeptiske partier vant klare seiere i Ungarn og Polen.  Storbritannias anti-EU mester Nigel Farage oppnådde spektakulære 31 prosent, mens de splittede EU-tilhengerne til sammen endte oppunder 40 prosent.

 I europapolitisk perspektiv er den spektakulære fremgangen til De grønne og De liberale av størst betydning fordi de sitter med nøkkelen til et politisk flertall. De grønnes rekordresultat med 67 representanter og De liberales 102, gjør begge partier uunnværlig i den nye maktbalansen.

Kappløp om makt

I dag starter et intenst politisk kappløp i Brussel. Hvilke politiske partigrupper skal samarbeide for å sikre et stabilt og forutsigbart flertall i Europaparlamentet? Først og fremst skal flertallet enes om hvem de skal fremme som kandidat til å ta over etter president Jean-Claude Juncker i Europakommisjonen. En lang rekke andre viktige stillinger skal også besettes som president i EUs råd og i Europaparlamentet, sjef for den europeiske sentralbanken og høyrepresentant for EUs utenrikspolitikk.

Statsledere møtes

Alle EUs statsoverhoder kommer allerede til Brussel i morgen, kun for å vise at de er på ballen og ikke vil finne seg i å bli dirigert av Europaparlamentet. EU-landenes problem er at heller ikke de klarer å enes om den store lederkabalen.

Merkel, Sanchez og Macron

Godt informerte kilder peker på at enighet mellom de nasjonale lederne for de tre største partigruppene konservative, sosialistene og liberale, vil kunne meisle ut enighet om felles kandidater. Det vil si spanske sosialisten Pedro Sanchez, forbundskansler og nylig avgåtte leder for de tyske konservative Angela Merkel og Frankrikes president Emmanuel Macron.

Ikke tilfeldig at Sanchez og Macron spiser middag sammen i kveld.

Barnier eller Vestager?

I denne dynamikken sitter Frankrikes Emmanuel Macron med et sterkt kort: De liberales gode resultat gir han viktig politisk tyngde i forhold til de svekkete sosialistene og konservative.

Spørsmålet er om Macron setter sin lit til nasjonalitet eller partitilhørighet. Går han til høyre og legger sin vekt bak brexit-forhandler og tidligere fransk utenriksminister Michel Barnier? Barnier er udiskutabelt en av dagens Europas mest erfarne politikere som kjenner og mestrer EU-systemet. Men han er også både relativt gammel og.. mann. Faller Macrons valg på sin partifamilies kandidat, Margrethe Vestager, gir han EU et ansikt likt hans eget: Ungt og dynamisk,  foruten til det historiske skrittet å la Europa ledes av en kvinne – i stor kontrast til dagens mannsdominerte supermakter i Kina, USA, Japan, Sør-Afrika og Midtøsten.

Vestager har et viktig trumfkort: Det var to temaer som gikk igjen i alle takketalene i gårsdagens valg, både fra de konservative Manfred Weber og sosialistenes Frans Timmermans; klima og skatt. På klima ligger EU allerede langt fremme. På skatt har EU så vidt kommet ut av startblokkene. Vestager har riktignok skattelagt både Apple og Google. Men mye gjenstår. Respekten hun har opparbeidet seg og redselen hun har skapt hos skyhøyt betalte skatteadvokater, har gitt henne et viktig forsprang.

Og den 1. juli tar Finland over EUs lederskap. Makten nærmer oss.

Paal FrisvoldComment