EU-valget er i gang – men hvem bryr seg om det?

1-Sicily.jpg

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen

Leser du italienske aviser om dagen, er EU-valget knapt nevnt, og om det står noe om den felleseuropeiske demokratiske oppvisningen, er det relativt til andre nyheter, og ikke som en nyhet i seg selv.

I Italia og andre steder er det nok fortsatt slik at for de brede lag av befolkningen, er det den nasjonale politikken som betyr noe. En tsjekkisk venn av meg sa at i Tsjekkia er det kun politikerne selv som bryr seg om valget til Europaparlamentet, de ønsker jo å bli valgt. Velgerne derimot, er mer opptatt av å demonstrere mot korrupsjon og vanstyre på hjemmebane.

Et talende eksempel fra Italia: I et intervju hvor meningen var at han skulle snakke nettopp om det europeiske valget, uttalte Antonio Tajani, Europaparlamentets president og kandidat for Forza Italia, Silvio Berlusconis parti, til avisen Leggo at den italienske regjeringen kommer til å falle etter Europaparlamentsvalget.  Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilket sitat som fikk mest oppmerksomhet fra det intervjuet.

Langt fra Sicilia til Brussel

Hvorfor det er slik, kan det likevel være verdt å reflektere litt over. EU-parlamentet har jo tross alt mye makt, også over saker som har direkte innvirkning på folks dagligliv. Mye har nok med vane å gjøre, et felleseuropeisk demokratisk system er fremdeles en ganske ny tanke for mange. Samtidig er det nok noe i det med avstanden til makten, den blir nok ofte for stor i europeisk sammenheng. Det er tross alt langt fra Sicilia til Brussel.

En annen faktor er at europeisk politikk nok veldig aggregert, og derfor vanskelig for velgerne å forholde seg til. De politiske blokkene samler likesinnede partier i de ulike landene, partier som selv om de knyttes sammen i et slags grunnleggende utsyn, det være seg sosialdemokratisk, høyreliberalt eller nasjonalistisk, åpenbart også er veldig forskjellige seg imellom. Men når disse partiene sliter med velgerappealen allerede på nasjonalt nivå, hvordan skal de kunne tiltrekke velgere på europeisk plan? Man trenger jo ikke være euroskeptiker for å ha vondt for å vite hvilket parti man skal stemme på.

Europapolitikk er identitetspolitikk

Mye av dette er politikernes egen skyld. I Italia som veldig mange andre steder i sør og i øst spesielt, er forholdet til Europa ikke bare en funksjon av nasjonal politikk, selve holdningen til Europa er et uttrykk for hva slags identitet man ønsker at hjemlandet skal ha. Det gamle EF var for de søreuropeiske landene, spesielt de første tiårene etter diktaturenes fall, ensbetydende med modernisme. Befolkningen og politikerne i disse landene var klar over at de var blitt hengende igjen i et politisk styresett som var utgått på dato, diktaturet, og det å bli tatt opp i det gode europeiske selskap var for dem et tegn på at de hadde tatt steget inn i det den moderne, og politisk akseptable verden. Derfor var det i disse landene også i lang tid stor enighet og oppslutning om deres europeiske tilhørighet.

Det er først de siste årene at man i enkelte politiske miljøer har begynt å sette spørsmålstegn ved denne politikken. Italia har en annerledes etterkrigshistorie enn Spania, Portugal og Hellas, men følger likevel langt på vei den samme tendensen. I Italia sitter det to relativt euroskeptiske partier ved makten. Denne skepsisen (som ikke alltid er ensbetydende med uttalt motstand) er et av punktene hvor de to regjeringspartiene faktisk er enige, selv om motivasjonen er forskjellig. De hevder i korte trekk at de gamle elitene på den ene siden verner om sin egen makt og må byttes ut av den grunn (Femstjernersbevegelsen), og på den andre, at Italia må hevde selvbestemmelsesretten i møtet med Brussel (La Lega). 

Som en kontrast til dette er en pro-Europeisk holdning blitt et varemerke for de tradisjonelle partiene, og en bevisst strategi for å tiltrekke seg velgere som ikke er skeptiske til den sittende regjeringen. Hvor viktig dette er for noen er synlig i bybildet, de siste ukene i Roma har man kunnet se europeiske flagg festet til private balkonger rundt omkring i byen. 

Ikke en kampsak i seg selv

Problemet med politikk som er motivert i ønsker om å skape, forkaste eller forsterke en identitet, er at den før eller siden går ut på dato. En positiv holdning (eller medlemskap) til EU kan ikke være en politisk kampsak i seg selv, snarere burde man fokusere hva man skal bruke EU til, hva man skal gjøre dersom man faktisk vinner det parlamentssetet, hvordan EU kan brukes strategisk for å oppnå egne politiske mål. Her kommer mange politikere til kort, og det at de aldri har fokusert særlig på dette, er kanskje også en del av forklaringen på at velgerne føler liten tilknytning til europeiske institusjoner.

I Italia tror jeg kanskje at sentrum-venstre komme sterkest ut på søndag fordi en stor del av høyresidens velgere støtter det euroskeptiske La Lega, og Salvinis paneuropeiske nasjonalistiske initiativ antakelig er litt for nytt og spakt til å få stor støtte. Den største spenningen knyttes likevel ikke til hvem som vinner valget, men hvor stor deltakelse det blir. Her tør jeg ikke gjette, og det blir riktig spennende å se hvor mange som faktisk bryr seg om EU-valget.

Paal FrisvoldComment