Spania velger sentrum

Spania velger sentrum

Sanches m flagg.jpg

av Eva-Kristin Urestad Pedersen

I det mest usikre valget i Spanias demokratiske historie, har flerpartisystemet festet grep om parlamentet, samtidig som spanjolene har gjort det klart at de foretrekker sentrumspolitikk fremfor ytterfløyene til høyre og venstre. Nå er det store spørsmålet hvorvidt de ulike partiene vil klare å sette egne ambisjoner til side til fordel for en styringsdyktig regjering.

 Det spanske sosialistpartiet (PSOE) gjorde det enda bedre enn forventet i søndagens parlamentsvalg i Spania. Med 123 representanter i forsamlingen må de riktignok finne en alliansepartner for å sette sammen flertallsregjering, men det det vil likevel bli langt lettere enn hva man fryktet i valgkampen. Høyrepartiet PP gjorde tidenes dårligste valg og tapte 71 representanter, noe som gjør at de bare så vidt beholder plassen som Spanias andre største parti. Ciudadanos, det moderate, anti-uavhengighetspartiet som ble stiftet i protest mot uavhengighetsbevegelsen i Katalonia, fikk 57 representanter. Podemos, det viktigste protestpartiet som vokste frem i vaken av eurokrisen, men som har slitt med interne stridigheter siden da, fikk 42 representanter, mens det høyreekstreme Vox seilte inn i nasjonalforsamlingen for første gang med 24 representanter. En håndfull mindre partier, inkludert med regional tilhørighet, deler resten av parlamentssetene mellom seg.

Hvordan kan vi tolke dette resultatet? Spansk politikk har de siste årene vært dominert på den ene siden av det katalanske spørsmålet, som kulminerte i en selvstendighetserklæring i 2017 etter en grunnlovsstridig folkeavstemming, og på den andre siden av andre etterdønninger etter eurokrisen. Disse to for så vidt relaterte sakene, har nærmest rykket det politiske systemet opp med roten og gitt grobunn for fremveksten av et flerpartisystem, en forholdsvis ny situasjon i spansk politisk historie.

Det er i hovedsak PP som har sivet velgere. Den katalanske krisen gav de nasjonalistiske ytterfløyene i PP mer makt, noe som har trukket partiet ganske markert i retning ytre høyre. Samtidig har partiet måttet betale for en rekke korrupsjonsskandaler de siste årene, noe som gjør at de har mistet tillit blant mange velgere. PPs velgere har gått delvis lenger til høyre, til fløypartiet Vox, og til Ciudadanos, et sentrum-høyreparti som ikke må stå til ansvar for korrupsjon og økonomisk vanstyre. Vox har også tjent på en latent innvandringsdebatt, som i spansk sammenheng nok kommer i skyggen av andre spørsmål, men som likevel ikke kan overses. Spania er tross alt med sin lange middelhavskyst og nærhet til Marokko, et transittland for ulovlige innvandrere sørfra, noe som åpenbart setter sitt merke på politikken.

PSOE derimot, har klart å konsolidere sin velgerbase. Sentrum-venstrepartiet led store tap til fordel for Podemos mens eurokrisen raste på sitt verste, men i tiden som har gått siden da, har de altså klart å samle kreftene igjen. Det skyldes i hovedsak to forhold. For det første har de nok tjent på at de i uavhengighetsdebatten, selv om de aldri har sett Spanias enhet som et forhandlingspunkt, alltid har hatt en langt mer forhandlingsvennlig innstilling enn PP. Mange spanjoler reagerte med forferdelse da de så politiet gripe inn med vold mot katalanske stemmegivere under folkeavstemningen i 2017, da PP satt med makten i Madrid. Det er ikke hendelser som er gått i glemmeboken, snarere har de festet seg i den kollektive spanske hukommelsen, der de nok vil bli værende en stund.

Samtidig har PSOE i den svært polariserte valgkampen forut for dette valget, okkupert sentrum. Det er uklart om dette var planlagt eller en konsekvens av at nær sagt alle andre beveget seg mot politiske ytterkanter, men det har uansett vist seg å være en god strategi. PSOE snakket i større grad enn andre partier om skattepolitikk, arbeidsplasser og pensjon, og mindre uavhengighet identitetsspørsmål. Det har de tjent stort på.

Til tross for alt dette er Spania et land som inntil for få år siden var et to-partisystem, og det som blir spennende nå, er hvorvidt man klarer å stable på bena en holdbar regjeringsallianse. Det krever at de partiene som til slutt inngår i regjeringen, eller eventuelt støtter dem fra opposisjonsplass i viktige avstemninger, er villig til å sette til side egne maktambisjoner og inngå kompromisser. I nabolandet Italia har akkurat det vist seg ekstremt vanskelig, men det spørs om ikke spanske politikere tross alt har en lite klype mer sivil sans og ansvarsfølelse enn sine italienske kolleger. Det vil tiden vise. Akkurat nå, for Spania og Europas skyld, får vi ønske dem lykke til.

 

 

 

Paal FrisvoldComment