Går det mot regjeringskrise i Italia?

Tja. Sannheten er vel egentlig at den italienske regjeringen er permanent i krise. Det har ganske mye med de to regjeringspartiene å gjøre, litt med et par nylige politiske diskusjoner å gjøre, og veldig mye med italiensk politisk kultur å gjøre.

Søppel Roma .jpg

Etter fjorårets valg tok det mange uker for de to nåværende italienske regjeringspartiene, La Lega ledet av Matteo Salvini, og Femstjernersbevegelsen med Luigi Di Maio i spissen, kom frem til en regjeringsavtale. Da løsningen kom, inkluderte den en inntil da ukjent Giuseppe Conte som statsminister. Medlem av Femstjernersbevegelsen, men uten politisk erfaring, og tilsynelatende også uten politiske ambisjoner, fikk han oppgaven med å holde de to partilederne i tømmene.

Det har nok blåst god om ørene på Conte til tider, men denne våren vrir begge de to regjeringspartiene seg spesielt ukomfortabelt i den regjeringsformen de selv har skapt. Det er åpenbart at de forsøker så langt det er mulig å tekke og øke egen velgerbase for å styrke sin egen posisjon i tilfelle et eventuelt nyvalg, ofte på bekostning av regjeringspartneren. Denne gangen gjelder kranglingen i hovedsak to forhold.

Det første er Roma. Romas økonomi er svært dårlig og byen sliter med en rekke infrastrukturelle problemer, søppeltømming først og fremst, men også elendig veistandard, manglende vedlikehold og så videre. I en vinter med mye dårlig vær har byens innbyggere, undertegnede inkludert, merket akkurat det godt. Søppeltømmingen har vært et problem i årevis. Problemene er blitt mer prekære de siste årene, man sliter med å finne en ny tømmeplass, og hele systemet er infiltrert av Romas egen mafia. Dette ble avdekket i den store etterforskningen ’Mafia Capitale’ for noen år siden.

I tillegg har Romas borgermester, Femstjernersbevegelsens Viriginia Raggi, på nytt kommet i hardt vært i etterkant av en større korrupsjonsskandale i forbindelse med byggingen av en ny stadio i Roma. Skandalen involverte en av Raggis partifeller i Femstjernersbevegelsen, og borgermesteren ble nylig også mistenkt for misbruk av sin stilling. 

Alt dette har Matteo Salvini gått hardt ut mot, og innenriksministeren, som liker å la seg fremstille som en sterk og handlekraftig mann, har blåst av Raggis problemer med å få orden på søppeltømmingen i hovedstaden. For å løse byens økonomiske problemer, har man Parlamentet vedtatt Salva Roma, eller Redd Roma, som i korte trekk overdrar Romas gjeld til finansdepartementet, noe som sparer Roma by 90 millioner euro om året. Dette er imidlertid ikke Salvini så glad for, han ville ikke gi Roma fordeler som andre byer med stor gjeldsbyrde ikke fikk, og han har føyd til Salva Roma i til tider svært kritiske omtaler av det sittende bystyret i Roma, og av Virgina Raggi spesielt.

Mange i Femstjernersbevegelsen hevder imidlertid at Salvinis kraftige reaksjon mot Salva Roma, kun er et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra den andre store saken som har komplisert regjeringssamarbeidet den siste tiden. Det dreier seg om en undersekretær i La Lega, altså en rådgiver i en relativt viktig stilling i Transport- og infrastrukturdepartementet, som er under etterforskning for korrupsjon og mafiaforbindelser. Femstjernersbevegelsen, som baserer hele sin politiske identitet på å være forskjellige fra den gamle politikerklassen i Italia, som ikke hadde store problemer med å inngå avtaler med mafiaen når det passet dem, krever rådgiverens umiddelbare avgang, noe både vedkommende selv og La Lega ikke uten videre går med på. I slike situasjoner er det hendig å kunne klage over søppelproblemer i hovedstaden.

Det som er mest slående når man hører Di Maio og Salvini krangle, er at begge påberoper seg retten til å definere et «sivilt land». «I et sivilt land forhandler ikke politikere med mafiaen!», skriker Femstjernersbevegelsen. «Et sivilt land klarer å ta hånd om sitt eget søppel», svarer La Lega. Begge har jo forsåvidt rett. Det triste med det hele er at italienske regjeringer fremdeles har et behov for å bekrefte at Italia er nettopp et «sivilt land».

Som supplører i dette dramaet i utallige akter finner vi opposisjonspartiene, som også inntar sine posisjoner. Partiene til høyre, inkludert Silvio Berlusconis Forza Italia og broderpartiet Fratelli d’Italia, roper høyt om gjenvalg. Det er jo ikke så rart, dersom de får La Lega med i en allianse, som politisk sett er mye mer naturlig enn dagens koalisjon av virkelig uneasy bedfellows, er det ganske stor sannsynlighet for at de vil vinne flertall.

Og med det bekrefter de det store problemet med italiensk politikk, nemlig italiensk politisk kultur. Det mest usivile med Italia, det eneste usivile om du vil, er at politikk i Italia er og blir et mål for å oppnå noe annet. Makt, penger, berikelse, av seg selv og sine egne – og gjøre noe bra for resten av befolkningen innmellom – det er italiensk politikk i et nøtteskall. I stedet for å gå sammen for å få til et funksjonelt regjeringssamarbeid, bruker man utrolig mye tid på å krangle. Opposisjonspartiene er enda verre, i stedet for å forsøke å være det vi kan kalle en «ansvarlig opposisjon», gjør man alt man kan for å velte regjeringen, selv om det ikke finnes noe reelt styringsdyktig alternativ.

Det er så trist at det er slik. Italia har ikke tatt seg opp igjen etter eurokrisen, økonomien gir små tegn til å vokse før den stagnerer på nytt, og uten tillit blant interne og eksterne investorer vil det aldri bli bedre. Det er ingen naturlov i dette. I etterkrigstiden da italienerne virkelig samlet seg om å bygge opp landet igjen etter en svært traumatisk og splittende krigsopplevelse, hadde landet høyere vekstrate enn Japan.

Så vil den italienske regjeringen, som hele Europa ser med skepsis på, ryke nå? Neppe. Antakeligvis vil stormen blåse av, regjeringspartiene tre ut av skyttergravene, og ting går tilbake til sin haltende, tvetydige normalitet enda for en stund. Slik vil det være helt til det vokser frem et nytt alternativ, hittil ukjent, som tar Italia med storm, samler landet, og skriver politisk verdenshistorie, slik landet har gjort mange ganger før.

Paal FrisvoldComment