Spania til urnene

Vil spanjoler velge utfra identitet eller politikk? Uansett; aldri har en så stor andel velgere ikke bestemt seg mindre enn én uke før valgdagen.

Av Eva-Kristin Pedersen

Da eurokrisen inntraff reiste jeg Sør-Europa rundt og snakket med befolkningen i de kriserammede landene. Reisene bød på mange sterke inntrykk, som da dagspressen på Kypros gav råd mot depresjon og selvmordstanker på samme måte som våre aviser gir slanketips etter høytider. Eller som da jeg besøkte nærmest fraflyttede landsbyer på Sicilia og feiret fotballtriumfer med arbeidsledig spansk ungdom på stranden i Malaga.

Det som imidlertid brente seg mest fast i minnet mitt var selvransakingen til en ung arkitekt jeg snakket med i Barcelona. Hun var klar på at alle spanjoler måtte ta en del av skylden for det økonomiske uføret landet hennes befant seg i. For som hun sa, spanjolene levde på lån og drømmer som fant næring i behovet om å vise for seg selv og omverdenen at både de som individer og Spania som land, hadde tatt steget opp i det gode europeisk selskap.

Jeg tenker av og til at den største forskjellen mellom Italia og Spania er at der italienerne faktisk er åpne, av og til på en overdreven måte, om alt som er galt ved Italia, forsøker spanjolene lenge å dekke over de samme trekkene ved spansk politikk og samfunnsliv. I første rekke gjelder dette korrupsjonen. Da eurokrisen og den nær økonomiske fallitten var et faktum, rant TV-programmer og aviser over med reportasjer om hvor ekstremt korrupt spansk politikk og næringsliv faktisk var. Det er forhold som italienere flest ikke lar seg be to ganger om å fortelle, men som flertallet av spanjolene i alle fall inntil da hadde foretrukket å overse.

I Norge ble eurokrisen som regel omtalt som et passerende onde, en regnværssommer, noe som gjorde at man overså hvilken fundamental innvirkning krisen faktisk hadde på dagliglivet i sør. I Spania dro eurokrisen bort grunden under føttene på dette moderne velferdssamfunnet og avdekket et land som ikke bare økonomisk var på knærne, men som også hadde store moralske fallgruver i sitt demokratiske system.

Siden den gang har den spanske økonomien tatt seg opp, mens et nytt politisk system enda er under utforming. Det er derfor ikke til å undres over at denne ukens parlamentsvalg er preget av stor usikkerhet – aldri har det vært en så stor andel velgere som ikke har bestemt seg mindre enn én uke før valgdagen.

Sett fra utsiden ligner dagens spanske politiske situasjon tilforlatelig mye på den i mange andre europeiske land. De tradisjonelle partiene har måtte vike plass for nye bevegelser til høyre og til venstre, partier med sterke synspunkter i en håndfull saker virker som poler på de etablerte partiene, og trekker disse i sine respektive retninger.

Det begynte med Podemos, bevegelsen ledet av en universitetsprofessor Pablo Iglesias, som nærmest proklamerte seg selv for folkehelt og lovet å trekke Spania ut av uføret. Iglesias har siden ikke klart å holde partiet sitt samlet, og selv om det er en viktig aktør i søndagens avstemming, må det konkurrere ikke bare med the establishment, men også med andre nykommere.

Den viktigste av disse er Ciudadanos, et parti som sprang ut av motstanden mot katalansk separatisme, og presenterte seg selv som et liberalt alternativ som ønsket å verne om Spanias enhet, samtidig som man utviste respekt for katalansk selvbestemmelse og europeiske føringer. Som nær sagt alle politiske partier som har sin opprinnelse i én enkelt sak, har imidlertid Ciudadanos funnet det vanskelig å navigere i det bredere politiske spektrum, og forankre en politisk plattform som gjør det mulig for spanske velgere å forstå hva de har å forholde seg til.

Siden har vi Vox, høyrepartiet som forfekter en tydelig spansk nasjonalisme, motstand mot muslimsk (skjønt ikke latinamerikansk) immigrasjon, homofilt ekteskap og abort. Vox overrakset alle da partiet ble en av vinnerne i valget den sosialistiske bastionen Andalucía i desember, og ble med på å danne den regionale juntaen, regionalregjeringen om du vil.

Men i Spania finnes en gedigen faktor som gjør det politiske regnestykket mye mer komplisert enn mange andre steder: regionalismen. Den viktigste, mest åpenbare av disse er den katalanske selvstendighetsbevegelsen, men all oppmerksomheten Katalonia har fått de siste årene, gjør det lett å glemme at det ikke bare er Katalonia det dreier seg om. Mange har kanskje glemt at Spania i mange år levde med terroristangrep på egen jord, underskrevet den voldelige baskiske separatistbevegelsen ETA, og mange er ikke en gang klar over andre regionale sympatier som former den spanske identiteten og gjør denne mentaliteten vanskelig å definere.

Den som sier det best synes jeg, er økonomen César Molinas som i sin bok «Qué hacer con España» (Hva må gjøres med Spania?) fra 2013, går gjennom den intellektuelle og historiske bakgrunnen for den europeiske nasjonalstaten, før han slår fast følgende:

«Spania tok ikke del i denne [...] dannelsesprosessen som lå til grunn for den moderne nasjonalstaten. Om vi ser bort fra koloniale krangler, har alle spanske kriger i de to siste århundrene vært borgerkriger som ikke har hatt noen samlende virkning, snarere tvert i mot. Tre karlistiske kriger i det 19. århundre og en infam borgerkrig i det 20. har gjort sitt til at den spanske nasjonalstaten er langt mindre sammensveiset enn hva tilfellet er i europeiske naboland.»

Molinas fortsetter med å forklare at spansk politikk av samme grunn ikke har samme grunnlag som i andre land, og sier for eksempel at man ikke en gang har definert hva spansk «nasjonal interesse» faktisk er. Premissene for det spanske politiske systemer er altså fundamentalt annerledes enn hva de andre steder. Når man i Barcelona proklamerer selvstendighet, er det en avvisning av den enigheten som hele det moderne Spania bygger på, og derfor av Spania selv. Alle politiske partiers reaksjon på situasjonen i Katalonia sier derfor noe om dette partiets forhold til selve Spania, om Spania som land har livets rett eller ikke. Det er klart at det er spørsmål som overstyrer alle andre politiske kampsaker.

I alle fall tilsynelatende. Den nesten ekstreme polariseringen i spansk politikk de siste par årene har skapt et vakuum i sentrum, og flere tegn tyder på at lederen i PSOE, det tradisjonelle venstrepartiet som for tiden har regjeringsmakt, Pedro Sánchez, vil gjøre et godt valg nettopp fordi han har forsøkt å fylle det vakuumet.

Det har han gjort ved å snakke om pensjoner og huspriser og skolegang, saker som velgere over hele verden er opptatt av fordi det er disse sakene som betyr noe for hva slags liv vi lever og kan tillate oss å leve, uansett om vi bor i Katalonia eller i Buskerud.

Mye vil antakelig avgjøres i ikke én, men to store TV-debatter som sendes i Spania mandag og tirsdag kveld. Lederne for PSOE, PP, Podemos og Ciudadanos deltar. Vox var inivitert, men fikk til slutt ikke lov til å delta. Den spanske valgkommisjonen gav vedhold i klagen som ble innsendt fra en håndfull andre mindre partier som heller ikke er representert i det nasjonale parlamentet, og som hevdet av om Vox fikk delta, vel så måtte den invitasjonen også stå åpen for dem. Det er ikke lett å si om Vox vil tjene eller tape på å se debatten på TV.  

Antakelig vil ikke det spanske valget produsere noen klar vinner, eller noen klar strategi for Spanias umiddelbare fremtid. Det valget likevel vil gi en pekepinn om, er hva som faktiske er viktigst for velgerne: uløselige identitetsspørsmål eller helse og utdannelse. Det er en lærdom som bør tas til etterretning også utenfor Spanias grenser.  

espaxa_jpg_1718483347.jpg_1718483346.jpg
Paal FrisvoldComment