Det (europeiske) offentlige rom, eller mangel på sådan.

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen

Den italienske avisen Il Corriere della Sera har i oppladningen til det europeiske valget i vår, satt igang et interessant prosjekt. De har sendt sine reportere ut i Europa, hvor de i løpet av 100 dager skal besøke hvert eneste europeisk land og forsøke å formidle til sine italienske lesere hva innbyggerne i alle disse andre landene er opptatt av.

Journalistene rapportere om alt fra hjemvendte dagmammaer i Romania, til studielån i Danmark og uavhengighetskampen i Katalonia. Det er reportasjer som er fine i seg selv, men som også er interessante fordi de samlet sett forteller oss at vi er ganske langt fra et felles europeisk rom. Velgere rundt i Europa er først og fremst opptatt av nasjonale forhold.

Som en følge av dette vil politikerne også være mest opptatt av å adressere nasjonale problemer, mens europeiske forhold enten kommer i annen rekke, eller brukes instrumentelt for å styrke ens posisjon på den nasjonale politiske scene. Her i Italia er det veldig tydelig. 

De fleste politiske partier og bevegelser er i ferd med å organisere valgkampen sin. Det er åpenbart enklere for etablerte partiene som er med i de europeiske partikonstellasjonene, enn for de to regjeringspartiene, Femstjernersbevegelsen og La Lega, som begge har basert sin popularitet delvis på motstand mot Europa. Femstjernersbevegelsen har benyttet sin sedvanlige metode, og latt medlemmene stemme over kandidater via sin nettbaserte plattform, et system som nylig ble bøtelagt med intet mindre enn 50 tusen euro fordi det ikke garanterer for personvernet til deltakerne. Feilen later til å ha blitt opprettet, for valget av Femstjernersbevegelsen europaparlmentarikere har fortsatt.

Matteo Salvini i La Lega har derimot forsøkt å same likesinnede politikere i andre land til en felles mønstring omkring nasjonale temaer. Det er i seg selv en artig tanke, de partier som er enige i at politikken er og bør forbli nasjonalt forankret, går sammen i en allianse i forkant av et overnasjonalt valg. Salvini ønsker antakelig å vise seg som en sterk og samlende leder hvis makt også strekker seg utover Italias grenser, et image som har stor tiltrekningskraft på italienske velgere som føler seg forsmådd og oversett i internasjonale sirkler. Det var derfor et tilbakeslag for Salvini at hverken Viktor Orban eller Marine Le Pen kom på lanseringsfesten. For hans del for man håpe at de dukker opp på det store valgarrangementet som planlegges i Circus Maximus her i Roma i mai.

De to andre store, tradisjonelle partiene i Italia, PD og Forza Italia har begge valgt å kjøre en europakampanje hvor de understreker hvor eurofile de er. Hensikten er åpenbart å lage et skille mellom dem selv og regjeringspartiene, der de selv fremstår som ansvarlige og en del av det europeiske establishment, mens Femstjernersbevegelsen og La Lega stemples som isolerte. For bare ett år siden var det for en selvmordsstrategi å regne – dagens regjering vant mange stemmer nettopp på sin uttalte europaskepsis.

Etter ett-år med triumviratet Conti, Salvini og Di Maio ved makten, kan europafili imidlertid slå begge veier. En stor andel velgere nærer antakeligvis fremdeles den europaskepsisen som vokste frem i hele Sør-Europa i etterkant av den økonomiske krisen. Selv om mange italienere nok har skiftet mening eller aldri delt oppfatningen om at Italia har behov for større selvstendighet fra Brussel, er spørsmålet hvor mange det egentlig dreier seg om?  Er minoriteten fra ett år tilbake, nå blitt en majoritet?

Det vil vi først få vite når valgdagen kommer, og jeg tør ikke gjette på dette tidspunkt. Det er likevel interessant å merke seg at valget til Europaparlementet fremdeles ikke er først og fremst et mål i seg selv, men et middel for å oppnå eller konsolidere makt på hjemmebane. Så lenge som de velgerhistoriene som reporterne fra Corriere della Sera rapporterer om, er så ulike som de er nå, vil den trenden antakelig fortsette.

Det betyr imidlertid ikke at vi kan slutte å interessere oss for hendelser, utfordringer og tendenser i våre naboland, tvert i mot er det et argument for å interessere oss enda mer, siden disse utviklingstrekkene vil være avgjørende for vår egen situasjon i årene som kommer.

Forleden kveld deltok jeg på et debattmøte om kvinner i journalistikken. Møtet hadde egentlig ingenting med Europa å gjøre, men i spørsmålsrunden brakte en ung tysk journalist det europeiske spørsmålet på bane. Hun har i en liten stund jobbet som korrespondent i Italia for utvalgte tyske aviser, og det var først da hun kom sørover at hun oppdaget hvor forskjellige de offentlige debattene er i de ulike europeiske landene, og hvor ofte mediene bruker, og dermed forsterker, stereotypiske fremstillinger av andre europeiske land.

Stereotypier er noe vi tyr til når ikke vi har informasjon og forståelse nok til å ane nyansene i den politiske situasjonen i andre kontekster en vår egen. Nettopp fordi valget til Europaparlamentsvalget vil ha ganske mye å si for oss alle, nordmenn inkludert, siden ganske mange politiske bestemmelser faktisk fattes på europeisk nivå, er det enda viktigere å ha god forståelse for utviklingstrekkene i de ulike europeiske landene. På samme måte som med initiativet til Corriere della Sera, er noe av formålet med Europeisk Politikk å tilby slik informasjon. Vi håper det blir satt pris på.