Politikere som ikke er politikere

Kandidater som baserer sitt kandidatur nettopp på det faktum at de ikke er politikere, vinner terreng i Europa. I Italia har hovedstaden Roma allerede i noen år blitt styrt av en slik outsider. Det har ikke vært problemfritt.

virginia-raggi.jpg

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen

Slovakias nye president heter Zuzanna Caputova. Hun er 45 år og har ingen politisk erfaring. Nå skal hun lede et land. Caputova er, utover å være et sjeldent liberalt håp i en ellers nokså tilbakeskuende Øst-Europeisk region, advokat med korrupsjonsbekjempelse som spesialitet. Denne bakgrunnen, sammen med hennes status som nykommer, var hennes viktigste kort i kampen mot karrierepolitikeren Maros Sefcovic fra Slovakias største parti, Smer.

I disse dager velges også også ny president i Ukraina. Vladimir Zelensky, en komiker uten politisk erfaring, er sittende president Petro Poroshenkos hovedmotstander. Nå skal det sies at det går mange rykter om at Zelensky er Igor Kolomisky’s mann. Kolomisky er en av Ukrainas mektigste menn, og Poroshenkos erkerival. Likevel er Zelensky populær på meningsmålingene, nettopp fordi han ikke regnes som en del av det politiske establishment.

Slovakia og Ukraina føyer seg inn i rekken over land hvor mangelen på politisk erfaring er blitt en styrke, og ikke en svakhet i politiske valg. Trenden som begynte med partier som Femstjernersbevegelsen i Italia og Podemos og Ciudadanos i Spania, har altså nå fått sitt uttrykk i enkeltkandidater. Dette er ikke noe europeisk fenomen, valgene av såvel Donald Trump i USA som Imran Khan i Pakistan faller inn i samme kategori. Det er heller ikke så vanskelig å forklare populariteten til disse kandidatene (skjønt her med unntak av Donald Trump): Ettersom de ikke har vært involvert i politikk før, kan de heller ikke anklages for å ha tatt del i det som yrkespolitikere ofte anklages for: systematisk korrupsjon.

Korrupsjonsanklagene går igjen i mange europeiske- og utenomeruopeiske polistiske systemer. Korrupsjon later til å være et problem i selve systemet, og en fristelse som det tilsynelatende er vanskeligere å motstå enn å falle for.

Akkurat det er noe ordføreren i Roma har fått føle på kroppen. Virigina Raggi er en forhenværende politisk nykomling, nå ordfører i Roma for Femstjernersbevegelsen, og forøvrig den italienske hovedstadens første kvinnelige ordfører. Siden hun tok over ordførermbetet i 2016, har det haglet med skandaler rundt henne. Først gjaldt det en tidligere personalsjef, Raffaele Marra, et menneske som hadde vært i systemet i lang tid, og som ble regnet for Raggi sin høyre hånd i byadministrasjonen. Marra ble dømt til tre og et halvt års fengsel for korrupsjon, og mer spesifikt for å ha innvilget byggetillatelser i bytte mot bestikkelser. Raggi reddet seg såvidt, da hun klarte å bevise at hun ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre.

Den siste skandalen, som har utfoldet seg denne vinteren, er mye mer alvorlig, både for Femstjernersbevegelsen og for Raggi selv. Den gjelder Marcello Di Vito, partimedlem og President for Romas byråd. Han ble nylig arrestert for korrupsjon knyttet til bygging av en ny stadion i Roma. Både Raggi og ledelsen i Femstjernersbevegelsen har naturlig nok tatt sterk avstand fra mannen som siden er blitt omtalt som bevegelsens svarte får, noe de i alle fall delvis har lykkes med.

Erfaringene Virgina Raggi og Femstjernersbevegelsen har gjort i Roma, bør likevel være en påminnelse for både Zuzanna Caputova i Slovakia og Vladimir Zelensky i Kiev: Hvor uskyldig og utenforstående du selv måtte være, du går inn i et ormebol. I mange europeiske land er det lang tradisjon for å utnytte strukturer og maktposisjoner til egen fordel. Og som politiker må du lede mennesker som har vært en del av dette systemet i svært lang tid. Det skal en svært sterk leder til for å kunne overstyre det som mange steder er blitt en endemisk korrupt organisasjonskultur. Virigina Raggi her i Roma har ikke vist seg den oppgaven verdig.

Korrupsjon er mennesklig. Det er ulovlig og det er, i alle fall når man snakker om politisk korrupsjon, moralsk uforsvarlig. Men det er nå engang sånn vi er laget, og det er bra at velgere vet å sette pris på de kandidater som i alle fall gjør et forsøk på å heve seg over dette systemet.

Et annet interessant spørsmål som det nesten ikke er til å unngå å stille seg i denne sammenhengen er hvorfor vi ikke har noe tilsvarende Virigina Raggi eller Zuzanna Caputova i norsk politikk? Er det fordi norske politikere og byråkrater ikke utnytter systemet på samme måte som sine kolleger på kontinentet? Har norske velgere ikke noen grunn til å forakte norske politikere, og langt mindre til å premiere nykommere?

Eller er det fordi nordmenn har så stor tiltro til sine landsmenn at de foretrekker å lukke øynene for alt som ikke er helt legitim maktutøvelse?