Det italo-kinesiske samarbeidet – en trussel for Europa?

chinaitaly.png

Italias regjering har inngått en rekke samarbeidsavtaler med Kina som en del av det kinesise prosjektet «De nye silkeveiene». I Brussel roper man varsko, men kanskje burde man også lenger nord på kontinentet vært mer positivt innstilt?

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen

Fra byen ble grunnlagt i 1762 og frem til midten av 1860-årene, var byen Odessa i Ukraina en verdensmetropol. I 1825 ble det utgitt dagsaviser på hele sju ulike språk i havnebyen ved Svartehavet, og til byens berømte Opera-hus, nærmest kjempet datidens største stjerner om å holde forestillinger. Odessa var Øst-Europas New York, og stod ikke tilbake for den amerikanske søsterbyen på noen måte.

Odessas velstand var basert på havnevirksomhet, som igjen avhang av eksport av korn fra det enorme ukrainske slettelandet, kolonisert av Katarina den Store på den tiden da Odessa ble grunnlagt. Men de tidlige jernbanene som var blitt bygget for å transportere hveten fra innlandet til kysten, varte ikke evig. Uten vedlikehold og oppgraderinger ble de lite effektive, noe som igjen hadde en effekt på både pris og kvalitet på kornet som ble eksportert.

Etterhvert som den stor-russiske nasjonaltanken fortrengte den imperiale idéen, ble Odessa, men sine mange tallrike, og økonomisk og kulturelt sterke minoriteter, sett på som et trusselmoment i det stor-russiske riket, og ikke en ressurs. Det er én av grunnene til at tsaren og hans regjering etterhvert unnlot å bidra til vedlikehold av infrastrukturen, både i selve havnen, og på det ukrainske innlandet. Selv før revolusjonen, tapte dermed Odessa terreng i den voksende handelskonkurransen, spesielt fra Argentina og de amerikanske sørstatene, og byens velstand forvitret. I dag er det knapt noen som vet hvilken storslått fortid byen i det krigsherjede Ukraina har.

Hva historien har lært oss om infrastruktur

En lekse å lære av historien om Odessa, er hvor viktig det er for politikere å tenke fremover, og å ta ansvar for å legge til rette for kommersiell aktivitet i form av en fremtidsrettet, bærekraftig og effektiv infrastruktur. Et land kan produsere så mye og så bra det bare vil, men om varene ikke når markedet, er produksjonstiden så godt som bortkastet. Kineserne har skjønt dette, og det er én av grunnene til det massive internasjoanle prosjektet kjent som De nye silkeveiene, et nettverk av handelsruter mellom Kina og resten av verden. Det være seg over det mongolske sletteland, eller sjøveien om India, kineserne investerer enorme summer i å bygge infrastruktur som tillater en effektiv transport av varer til og fra Kina via seks nøye utvalgte internasjonale transportkorridorer. Både fordi mye infrastruktur er av sentral nasjonal interesse, og fordi mange av investeringene er gitt som lån med relativt krasse tilbakebetalingsbetingelser, gir prosjektet også Kina stor innflytelse i de landene hvor infrastrukturen må oppgraderes.

Både EU og amerikanerne ser med stor skepsis på det kinesiske initiativet, som dermed føyer seg inn i en rekke vanskelige knuter på den diplomatisk-politiske tråden mellom Øst og Vest. Huawei, 5G, informasjonskontroll og tollbarrierer er merkelappen på de resterende knopene. Så da Italia, et kjernemedlem i den Europeiske Union og en av dens grunnleggere, erklærte at landet vil støtte de nye kinesiske silkeveiene, og dermed bryter ut både av den felleseuropeiske linjen, og av sin egen utenrikspolitiske tradisjon siden 2. verdenskrig, skapte det stor oppstand i Brussel, og var også kilde til misfornøydhet i Washington.

Xi Jinping i Roma

Den kinsesiske presidenten Xi Jinping og hans entourage som ettersigende telte 500 personer, ankom Roma som første stopp på en europeisk turné i forrige uke, og han ble gitt en behandling som vanligvis forbeholdes kongelige gjester. Det tre dager lange besøket resulterte i at man signerte avtaler som har en verdi på til sammen 2,5 milliarder euro. Disse avtalene gir kineserne blant annet en viktig rolle i utbyggingen av havnene Genova og Trieste, men de angår også samarbeid i bank- og industrisektoren.

Italia på sin side håper at samarbeidet vil fasilitere handelen av italienske merkevarer på det kinesiske markedet. Triumviratet, altså den italienske ministertrioen, statsminister Conti, og de to ministrene-cum-partilederne Luigi Di Maio og Matteo Salvini, har i alle fall utad litt varierende synspunkter på avtalene som ble inngått. Mens det to første støtter dem helhjertet, har Salvini advart om å la kineserne få tilgang til italienske borgeres personlige informasjon, og om handelsvilkårene på det kinesiske markedet, som han har beskrevet som noe som «knapt kan kalle frihandel».

Spill for galleriet?

Denne uenigheten kan imidlertid være et spill for galleriet, der Salvini, innenriksministeren fra det høyrevridde Lega-partiet, spiller rollen som forsvarer av italienske interesser, mens Conti og Di Maio, begge fra Femstjerners-bevegelsen, fremstår som uortodokse, men modige økonomiske strateger. Faktum er at begge regjeringspartiene, og alle tre ministre alltid har vært relativt klare på at deres regjering ikke akter å følge instruksjonene fra Brussel. Således er forholdet til Kina ikke en førstegangsforseelse, den sittende italienske regjeringen har allerede kommet på kant med sine unionsfrender i mange saker, fra budsjettbalanse til flyktningepolitikk, og det er sannsynligvis en bevisst strategi fra regjeringens side, fordi det får dem til å fremstå som uavhengig fra en overnasjonal struktur som fremdeles føles fjern for mange italienske borgere. Etter den økonomiske krisen i eurosonen, som Italia sliter med å komme seg ut av, er denne følelsen forsterket ytterligere.

Det finnes en rekke varselslamper som bør ringe når man skal ta stilling til dette italiensk-kinesiske samarbeidet. Én sak er den økte kinesiske innflytelsen, skjønt den var ganske stor også fra før – kinesere er sterk inne på eiersiden i mange store italienske selskaper. Én annen varsellampe som begynne å blinke allerede nå, har med korrupsjon å gjøre. Relativt store korrupsjonsskandaler er allerede avslørt i forbindelse med byggingen av disse moderne silkeveiene, blant annet på Maldivene, og kineserne har ord på seg for å være nokså skrupelløse i så måte. Det finnes altså ikke noe krav om good governance for land som ønsker å delta i det kinesiske prosjektet. I Italia er korrupsjonen i bygging av store infrastruktur-prosjekter kronisk, og det er ingen grunn til å tro at dette skal endre seg når kineserne sitter på andre siden av forhandlingsbordet.

Samtidig, på tross av de potensielt negative ringvirkningene det kinesisk-italienske samarbeidet kan få, er det klart at italienerne håper at fordelene vil utveie dem, i hovedsak i form av økt eksport av italienske varer. Italia er et land med svært mange komparative fortrinn, men også med utallige komparative ulemper. Samarbeidet man nå har inngått med Kina er vel en måte å forsøke å omgå noen av disse ulempene på, og man kan knapt klandre italienerne for å ville gjøre akkurat det, uansett hva deres europeiske frender måtte mene om saken.

En lang handelstradisjon

I historien om Odessa finnes det en detalj som det er vanskelig å komme utenom: Odessa ble i hovedsak bygd av italienske arkitekter, og sammen med grekere og jøder, var den italienske diasporaen en av byens viktigste. På den tiden fantes det riktignok enda ikke noe land som het Italia, men det fantes likevel en internasjonal handelstradisjon som stammet fra de store italienske bystatene, noen av de meste velstående verden noen gang har kjent.

Om man i maktkorridorene i Brussel, Paris og Berlin kjenner til den fascinerende historien om byen ved Svartehavet vet jeg ikke, men før man anklager regjeringen i Roma for å ikke å ha satt forholdet til sine allierte foran sine egne økonomiske interesser, burde man kanskje lese litt historie, ikke minst fordi det at Italia velger å  bryte med sine europeiske allierte i forholdet til Kina, også er et tegn på at EU alene ikke makter å utruste seg på en måte som får de ulike landene som unionen består av, til å føle seg beredt til å møte internasjonal økonomisk konkurranse. Og, som det er åpenbart for alle som besøker Odessa i dag, en dekadent og relativt fattig by, men en borgerkrig som raser kun noen mil unna: konsekvensene for taperne av den konkurransen er langt verre enn ringvirkningene av kinesisk innflytelse noen gang kan bli.