Snart valg i EU: – Europaparlamentet har reell makt og innflytelse

av Paal Frisvold

europeanparliament.png

(innlegget er først publisert i VG)

Det er tre måneder til et nytt Europaparlament skal velges. Målingene tyder på økt oppslutning for EU-skeptiske, høyrepopulistiske partier. Vil de klare å lamme EU-samarbeidet, slik Steve Bannon legger opp til?

Da Facebook-sjef Marc Zuckerberg i fjor stilte til høring i Europaparlamentetfor å svare på beskyldninger om lekkasjer av persondata og manipulering av valg, satt til alles overraskelse Brexit-general og Europas fremste anti-EU-talsmann, Nigel Farage på første benk. Farage klaget på Facebooks manipulasjon av algoritmer som hadde sørget for redusert antall klikk og spredning av hans politiske budskap. 

Løsningen, mente Farage, kunne være et «bill of rights» for sosiale medier, med henvisning til menneskerettighetene i den amerikanske konstitusjonen. Hendelsen vakte oppsikt fordi Farage la all EU-forakt til side og i stedet benyttet seg av Europaparlamentets posisjon som en synlig og toneangivende politisk arena for å løfte frem et samfunnsproblem han brant for. 

Nå har hans partifeller på kontinentet gått enda lenger. I partiprogrammene for valget på Europaparlamentet har franske Nasjonal Samling og italienske Lega Nord fjernet krav om å forlate både EU- og eurosamarbeidet.

Sverigedemokratene ønsker heller ikke lenger trekke Sverige ut av EU. I stedet satser de ledende stemmene fra Europas ytre høyre på å endre EU innenfra og benytte seg av Europarlamentets politiske arena til å skaffe større oppmerksomhet for sin politikk.

Helomvendingen til de populistiske partienes holdning til EU-samarbeidet og Europaparlamentet har flere årsaker. Først fordi parlamentet i dag har reell makt og innflytelse. Siden Maastrichttraktaten i 1992 har parlamentet gradvis fått medbestemmelsesretten på alle 33 av EUs 36 politikkområder (skatt, utenriks- forsvar-, utenrikspolitikk er forbeholdt EU-landene og konkurransepolitikk Kommisjonen). 

Alle forslag til ny politikk og regelverk fra Kommisjonen blir nå gjenstand for parlamentarisk debatt og vedtak i Europaparlamentet på lik linje med EU-landenes regjeringer i Ministerrådet.

Resultatene fra inneværende periode er tydelige: Europaparlamentet har klart å presse EU-landenes regjeringer til å gå med på større kutt i klimagassutslipp, fått slutt på digitale roamingavgifter, styrket personvernlovgivning med omfattende juridiske konsekvenser og forbudt prisdiskriminerende digital geoblokking, bare for å nevne noen. Intense forhør av Kommisjonens medlemmer har ført til utskiftning av flere kommissærer.

Dernest har parlamentet de siste årene i større grad klart å sette EUs agenda. Uten formell rett til å foreslå ny lovgivning har kunnskapsbaserte resolusjoner og dyktig politisk arbeid fra enkelte medlemmer og partigrupper vist at det går an å introdusere nye tiltak på komplekse politikkområder. 

Slik oppnådde vår egen Frankrike-valgte Eva Joly etableringen av en felles europeisk påtalemyndighet for å bekjempe korrupsjon og moms-unndragelse. Likedan for direktivet om beskyttelse av varslere på arbeidsplassen, hvor De grønne spilte en fremtredende rolle.

Skepsisen til Europaparlamentet er fortsatt stor. Politisk legitimitet er kun knyttet til kulturell identitet definert av nasjonal tilhørighet, har professor Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo ofte hevdet i Dagens Næringslivs spalter. Hun har tatt til orde for å avvikle hele parlamentet fordi et europeisk politisk rom for meningsutveksling er per definisjon umulig. 

Dalende valgdeltakelse har også bidratt til å svekke parlamentets politiske legitimitet. Fra 61 prosent oppslutning ved første parlamentsvalg i 1979, har deltakelsen dalt til 42 prosent i 2014.

I Europaparlamentets inneværende periode har ytre høyre ett hundre delegater fordelt på to partigrupper og individuelle representanter. Dagens meningsmålinger viser at de vil kunne få rundt 150 representanter i mai. Klarer de å enes om en samlet partigruppe, snakke med en stemme, åpnes muligheter for å lede komiteer og oppnevne saksordførere. Tiltak for å hindre immigrasjon, forsterke kontroll av grenseoverganger og bekjempe islamsk radikalisering vil løftes høyere på EUs politiske agenda, uten å kunne blokkere Kommisjonens og medlemslandenes brede politiske agenda. 

Spørsmålet er hvilken holdning representantene fra ytre høyre vil ta til globale problemstillinger som krever et sterkere EU. For hvem, om ikke EU, skal kunne sette ut i live Farages forslag om universelle rettigheter for sosiale medier?